Og nå, endelig: Punkrock!

Det finnes faktisk et punkband som har relevans i dag. Grazhdanskaya Oborona heter det.

Det finnes noen definerende øyeblikk man vanskelig kan skake av seg etterpå. Noe som graver seg ned i en og på en måte blir en integrert del av hva man faktisk er. Eller i det minste minner en på noe man ellers ikke helt klarer å huske. Som for eksempel at rockemusikk en gang betydde noe langt mer enn bare å være et selvrefererende oppkok av de samme forbannede klisjeene, og at punken som i beste fall kan sies å være en slags hobby for folk på også dødsforaktende sjeler der ute, som Egor Letov fra Omsk i Sibir som i forskjellige inkarnasjoner har holdt dette bandet gående siden 1982.

Forestill deg så at den seneste inkarnasjonen blir fløyet inn til Oslo for å spille for et par hundre mennesker hvorav minst halvparten er russere på Prosjektskolen, og du har et definitivt once in a lifetimeøyeblikk. For å si det slik: Jeg så Primalknull i Örebro i 1979 og jeg så Grazhdanskaya Oborona i Oslo i 2007! Og dette siste eksemplet er noe helt annet: en uhellig hybrid av Vladimir Vysotskij og Sham 69 allsangvennlig, refrengbasert speedpunk med noe spesifikt mollstemt russisk i bunn, noe bortimot uutholdelig melankolsk, og tungt som bly.

Omstendighetene rundt denne konserten er jo hysteriske i seg selv dette ble innledet av en hissig debatt på Underskog, siden disse gutta visstnok har en kobling til et tvilsomt russisk parti som enten er vanvittig høyreekstremt eller en konseptuell spøk, avhengig av hvor du gjør din research. Men man skal ikke forske lenge i dette før man finner ut at Letov bare er politisk konsekvent på ett eneste punkt: Han er alltid i opposisjon, og forandrer derfor standpunkt i takt med at omgivelsene hans gjør det. Og hvis du har base i Omsk i Sibir, betyr det en del ideologiske kast siden 1982, altså. Det er ikke helt det samme å være en anarkist fra Oslo vest, det er ikke det.

Videre fikk jeg beskjed om at dette ville foregå på galleriet TAFKAG, før man prøvde å få det inn på Spasibar (nå, DET hadde jo vært noe), og så kom en melding om at det var Prosjektskolen, før det ble flyttet til Basement 33 men det gikk visst ikke, så det ble flyttet tilbake til Prosjektskolen igjen, med et nytt tidspunkt. Og så gikk det rykter om at det sannsynligvis ville bli blodbad, siden noen grupperinger der ute fortsatt mente at disse folka var homofobe nazister. Men intet skal hindre meg, altså, det å se et punkband som har det minste korn av relevans er for unikt til at jeg skal klare å overse det. Er de nazister, så er det da faen ikke mitt problem, jeg skjønner uansett ikke ett ord av hva de synger, men siden denne musikken har en at all.

Ikke spør meg åssen jeg får det til, men jeg klarte å komme meg på Galleri Willy Wonka Inc. etterpå og ramle rett inn i en installasjon av Anders Nordby og Eirik Sæther, med navnet Iron Curtain Innocence. En leilighet dekket av plast og kjettinger referansetungt og spøkefullt på samme tid. Og der begynte det å gå skikkelig gærent. Men slik er det jo, jeg er tross alt den sorten fyr som tar toget fra Bergen til Oslo bare for å se et punkband fra Sibir, som bare en håndfull folk engang har hørt om det sier seg selv at nå, det kan være det samme. Prosjektskolen hadde en support act også, rockebandet Adolf Ibsen fra Bergen. Som ikke helt levde opp til navnet sitt. Hvordan det nå noensinne skulle klare å gjøre det.

KONSERT

Grazhdanskaya Oborona

Prosjektskolen 29. september

Takk for at du har kjøpt Morgenbladet. Du har tilgang til alle artikler tilbake til 1993. For å dykke videre inn i Morgenbladet, bruk menyen i toppen eller lenkene under denne artikkelen.